Indonesia har blitt en e-sigarettproduksjonsbase

Garindra Kartasasmita, generalsekretær i Indonesian Vapor Entrepreneurs Association (APVI), nevnte i sin hovedtale på IECIE Vape Show at det indonesiske vapingmarkedet har vokst siden 2013 med en årlig rate på 50 %, bortsett fra i 2021 da det krympet med 7 % på grunn av Covid. Det forventes å komme tilbake til 50 % vekst i 2022.

Kostnadsfaktorene som land og lønnskostnader gjør Indonesia til førstevalget for etablering i utlandet for e-sigarettselskaper, men landet har også mer å tilby.

Den enkle integreringen av produksjon og salg medført av den store befolkningen er landets ene store fordel. Indonesias befolkning er den fjerde største i verden, med 280 millioner, 40 % av Sørøst-Asias totale. Dessuten har Indonesia en verdensledende røykingrate med røykebefolkningen på 70,2 millioner. Det er en røyking på 34 %. Den demografiske strukturen i Indonesia gjør det til en stor befolkning å utvikle e-sigaretter. Førti prosent av den indonesiske befolkningen er under 35 år, noe som også gjør det til et stort markedspotensial, siden den yngre befolkningen har en bedre aksept for e-sigaretter. E-sigarettene produsert i Indonesia har potensial til å bli konsumert innenlands, noe som reduserer fraktkostnadene til andre land.

For det andre har Indonesia relativt løse regler for markedsføring av e-sigaretter. Indonesia er det eneste landet i Sørøst-Asia som tillater tobakksreklame på TV og i media. Indonesia har også et sted for e-sigarettbloggere og blogging på tvers av kategorier som skjønnhet og hudpleie. Indonesia har det nest høyeste antallet innlegg på Instagram som deler vaping og relaterte enheter blant alle land.

E-sigaretter kan bare selges og importeres i Indonesia hvis de er anbefalt av Food and Drug Administration (BPOM) i helsedepartementet og industridepartementet. I tillegg må den være sertifisert med Indonesian National Standard (SNI)-sertifikat. Generelt er retningslinjene fortsatt vennlige for kinesiske e-sigarettprodusenter.

I en kommentar til Smoores anlegg i landet uttalte Bahlil, Indonesias investeringsminister og direktør for investeringskoordineringsstyret offentlig: «Vi trenger samarbeid, vi trenger jobber, vi trenger muligheter som vil gjøre våre brødre til eiere av vårt land.â Og Clayton Shen, president i Smoore Indonesia, uttrykte sin takknemlighet for støtten fra den indonesiske regjeringen, spesielt de tollfrie incentivene gitt av investeringsdepartementet for selskapets importerte maskineri.

Selv om det indonesiske markedet er en stor kake for kinesiske produsenter, er det ikke lett å navigere i dette markedet.

En kjent kinesisk e-sigarettprodusent som har til hensikt å bygge en fabrikk i Indonesia avslørte overfor 2FIRSTS at logistikk er et problem for produsenter, og foreløpig er ingen god løsning tilgjengelig. Hvis sluttproduktene fylles og monteres i Kina og deretter sendes til Indonesia, er tiden som holdes på tilpasset uforutsigbar. âJeg hadde et parti varer som ankom tollen i slutten av forrige måned, men de er fortsatt i tollen fra og med den 20. denne måneden. Hvis den ble satt sammen i Indonesia og sendt fra den indonesiske fabrikken, er ikke tidsforskjellen i levering mye forskjellig fra om den ble levert fra Kina.â

For det andre mangelen på maskineri. En annen produsent sa til 2FIRSTS: «Det er en kritisk mangel på verktøy og maskineri for å holde tritt med produksjonslinjene. Skal det bygges fabrikker her, må maskiner transporteres fra Kina, noe som er et kritisk problem å ta tak i. Det er en misforståelse at den eneste mangelen vi vil møte er råvarer.â

Arbeidergapet er heller ikke neglisjerbart. I tillegg til å overvinne kulturelle og geografiske utfordringer ved opplæring av lokale arbeidere, er det vanskelig å få dem til å tilpasse den kinesiske arbeidsstilen. En innsider sa: «Indonesernes tilfeldige holdning til å komme for sent er en smerte i nakken. Jeg måtte skape mange insentiver for å hindre dem i å komme for sent på jobb og gå tidlig hjem. Dette er veldig forskjellig fra kinesiske arbeidsvaner.â